ENGLISH: PEAK TOURING: TOUR DIARY FROM AN INFECTION PEAK.
(I wrote a tour diary from a mini tour while covid-19 was shutting everything down, including half of the band. Published only in Norwegian on www.ballade.no 13.12.2021)
TURNÉ?
Turnéen har allerede vært kansellert to ganger tidligere. Denne gangen starter turnéens saga allerede før kofferten er pakket, boardingpass utstedt og langt før det minste musikalske pip har blitt hørt: Uken før turnéen skal starte stenger Nederland ned. Konserten på Bimhuis i Amsterdam er kansellert. Seks planlagte konserter er nå blitt til fem.
Warped Dreamer er et ensemble satt sammen av trommeslager Teun Verbruggen. Besetning; Arve Henriksen (trompet), Stian Westerhus (gitar), Jozef Dumoulin (tangenter) og Teun Verbruggen (trommer).
DAG -2: TRIO ER DEN NYE KVARTETTEN
Dagen før turnéen skal starte på Brand!, en festival i Belgia, får jeg en melding fra Teun Verbruggen, trommeslager og ensemblets initiativtager og ubestridte arbeidshest: «Arve har blitt syk. Jeg vet ikke om vi må kansellere hele turnéen. Vi må vurdere hva vi skal gjøre, eller forsøke på, i det minste.»
Arve er selvfølgelig ingen lett brikke å bytte ut. Det er Arve, Teun på trommer, Jozef Dumoulin på tangenter og meg. Arve har blitt syk i Tyrkia og forsøker å komme seg hjem til Sverige. Vi vurderer å ta med noen andre, men kommer frem til at det ville bare forandre hele ensemblet. Vi bestemmer oss for å gjøre konsertene uten Arve, som trio. Det blir i det minste litt mere som på plata.
Å ja, plata… Den kom jo ut rett før pandemien. Det er egentlig den vi er på turné for. Dette skulle være en slags releaseturné, egentlig. En feiring av ny plate og alt det der. Noe å se fremover med. Men det er lenge siden nå.
Og umiddelbart setter én av arrangørene seg på bakbeina. Brand! brenner hele avtalen og kansellerer. Nå er turnéen nede på to tredjedeler, og jeg har ikke engang gått om bord i flyet. Men fire konserter er fortsatt en slags turné, hvis de resterende kan beholdes. Det lover ikke godt når bookingselskapet kort tid etter kansellerer billettene mine.
Men Teun gir ikke opp, det vet jeg. Han jobber ustanselig med bookingagenten sin, Jens Tytgat, for å forsøke å redde de siste konsertene. Og på morgenen etter, på dagen hvor turnéen opprinnelig skulle startet, kan Teun bekrefte at de siste fire arrangørene godtar at trio er den nye kvartetten.
Vi får en fridag i midten der hvor vi egentlig skulle spilt med utsikt over havnen i Amsterdam. Det blir to konserter først, så fri og så to konserter, og så hjem. Det kan bli fint, det.
Fredag er en ganske absurd dag å ha fri på når du er på turné.
Jeg booker nye flybilletter til én dag senere enn opprinnelig planlagt. Det virker som det ikke går like mange fly som før. At det ikke går an å fly direkte til Brussel annet enn fakir-tidlig på morgenen eller så sent på ettermiddagen at man ville aldri rukket lydsjekk kan jeg ikke huske var tilfelle før pandemien.
Uansett, jeg booker reise til kvelden før første konsert. Da er jeg også rimelig sikker på at jeg får instrumentet og all bagasje før turnéen starter. På dette åpningssporet vil jeg i hvert fall ikke at bortkommet bagasje skal være en brems i systemet. Spesielt ikke med mindre flytrafikk.
Teun har leid et hus til oss i den lille landsbyen hvor han bor utenfor Brussel. Tryggere for smitte, lettere for logistikken og veldig mye hyggeligere enn et upersonlig hotell. Huset, et av flere på en gammel belgisk bondegård, er stort nok til at en storfamilie på 14 kan bo der, står det å lese på nettsiden.
DAG -1: STORSLÅTTE SAMFUNN MED PÅSKEMARSIPAN PÅ SALG
Så blir flyet mitt kansellert på morgenen. Til tross for at det ikke går like mange fly som før er ikke rutetidene til å stole på. Dette er faktisk andre gang det skjer på denne turnéen allerede.
SAS kansellerte nemlig også min opprinnelige retur fra Belgia for en ukes tid siden uten å automatisk rebooke meg, som for å si at «du kommer deg aldri på denne turnéen uansett», men denne gangen blir jeg ombooket innen timen er omme.
Jeg har blitt flyttet til Brussels Airlines et par timer senere enn det opprinnelige SAS-flyet. Greit nok, det. Jeg har det ikke travelt, heldigvis. Og når jeg står på det overfylte toget ut av Oslo S til Gardermoen, hvor kanskje 25 prosent har på ansiktsmaske til tross for smitterekorder dagene før, legger jeg inn alle detaljer på innreiseregistreringen til Belgia.
«The people at the hotel said I probably wasn’t infectious!»
Det er lett, tar noen få minutter. Nettsiden laster opp vaksinepasset og jeg taster inn hvor jeg skal bo. Blir godkjent som et ansvarsfullt og transparent medmenneske som har oppgitt alle mine personlige detaljer og data. Jeg kan spores, og noen minutter senere scannes denne infoen av innsjekkingspersonalet på Gardermoen og jeg får lov til å sende mine kofferter.
Jeg mottar boardingpasset mitt mens det på min venstre side hulkes og gråtes og kjeftes. Noen spanjoler som har slitt lenge med å få sjekke inn har ikke infoen som etterspørres, de har lagt inn noe feil, ingen vet hvorfor eller hvordan det kan fikses, det snakkes om vaksiner, internett, pass, og nå er det kaos. Scanneren vil ikke godta informasjonen.
I desken til høyre rygger skrankeoperatøren av en høy voksen mann som lener seg over desken og rundt det beskyttende plexiglasset mens han høylytt forklarer at han har testet positivt for Covid for sju dager siden, at han har vært i isolasjon på et hotell på Gardermoen og at han fikk lov å gå ut i dag.
– The people at the hotel said I probably wasn’t infectious! Før var det dårlig humor som fikk meg til å tenke «ok, dag 1 på turné», men nå er det smittepresset.
Dag minus en. Sitte på fly, og potensielt rett ved siden av en person som er Covid-smittet. Jeg forsøker å legge utseendet hans på minnet, får umiddelbart litt dårlig samvittighet, og strener mot spesialbagasjeleveringen og sikkerhetssjekken. Alt går som det pleier. Det er ikke mye folk heller, og etter noen få minutter står jeg på utenriksterminalen.
Det er ikke mye normalitet som skal til før alt kjennes som før, selv om det ikke er like travelt her. De hyggelige gutta på spesialbagasjen, de litt sure på sikkerhetssjekken, lukten og støyen av Gardermoen. Butikkene er åpne. En del av dem, inkludert tax-free, virker som de sliter med salget, for det er utsalg av gamle varer på flere steder. Jeg husker fra tidligere også, at det var påskemarsipan på salg på høsten i fjor. Usikkert om den var fra 2019 eller 2020. Da var det bare to-tre fly som gikk til utlandet og alt var stengt som et kjøpesenter på en søndag.
I alle tilfelle: jeg kommer meg på flyet. Det er rimelig fullt. Vi sitter tett. Alle med maske. Jeg tar på headsettet. Nå er jeg på vei ut av landet og jeg tenker meg om. Er dette egentlig så lurt? Jeg har reiseforsikring og god oversikt over hva og hvor jeg skal, men er dette trygt?
Marianne Faithfull leser Ozymandias av Percy Shelley. En sonett hvor tiden sluker alt. Ozymandias – konge over kongene, og hele hans storslåtte samfunn, nå bare en ørken.
I met a traveller from an antique land
Who said: «Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them, on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown,
And wrinkled lip, and sneer of cold command,
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them and the heart that fed:
And on the pedestal these words appear:
My name is Ozymandias, king of kings;
Look on my works, ye Mighty, and despair!
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.
I Brussel er det ingen videre sjekk av vaksinepass, krav om testing eller annet. Jeg blir møtt av Teun på flyplassen, og vi befinner oss etter kort tid i hans bil på vei mot huset han har leid. Jozef er der allerede. Han har kjørt ned fra sitt hjem i Paris og har spilt kvelden før i en liten by på vei ned. Det er gjensynsglede og iver.
Vi gleder oss til turné, men Jozef holder god avstand og beholder ansiktsmasken på. Han har blitt litt forkjølet etter at det var fryktelig kaldt der han spilte kvelden før. Han forteller at han også tok en Covid-test før han forlot Paris fordi han i uken før hadde en nærkontakt med noen som var smittet. Jeg tenker mitt. Holder avstand, men vi bor i samme hus.
Heldigvis er det så stort som det ble beskrevet, og ikke 14, men hele 16 stoler står rundt langbordet i spisestuen. Vi har separate bad og toaletter. Holder avstand, selv om vi blir nødt til å dele bil og scene.
DAG 1: VI MÅ VISE AT VI FORTSATT ER HER
Dagen etter skal vi spille første konsert av nå fire planlagte konserter.
Vi ankommer Handelsbeurs i Gent. Et utrolig flott spillested i en historisk gammel finansinstitusjon som nå huser flere saler og en flott restaurant ut mot gaten.
Samtidig kommer nyheten om at den belgiske regjeringen behandler krav fra partiene i opposisjonen om å blant annet stenge ned all innendørs aktivitet. Det har kommet flere nye råd som de vil behandle. Det forventes at det skal kommer et utspill snarlig, men videre nyheter uteblir. De vil behandle dette skikkelig, og varslene sier at det er full lockdown som diskuteres.
Det kommer ingen applaus, og det blir bare stille. Lenge.
Vi gjør lydsjekk. Det er en stor sal som er aldeles nydelig å spille i, og det er herlig å føle på å være ute og spille igjen. Ved middag registrerer jeg at det er ingen andre som spiser i restauranten til tross for at klokken er 18. Sist jeg var her, da med min egen trio som spilte her rett før Covid inntraff (med Erland Dahlen og Ståle Storløkken), var det fullt og yrende liv her midt i Gents vakre historiske sentrumsområde. Den store høye salen var da fylt med snakk og klirring av bestikk og glass.
Jozef Dumoulin på tangenter under lydsjekk på konsertarenaen Handelsbeurs i Gent, en nedlagt finansinstitusjon som nå huser flere saler og en flott restaurant. (Foto: Stian Westerhus)
Nå er det helt stille. Det kommer gjester til to-tre bord mens vi sitter der, men det er en tom stemning i lokalet. Nesten ingen kommer på konsert heller, til tross for at det i januar 2019 var en godt fylt sal. Salen nå er knapt 1/4-dels full, og arrangøren sier de visste det kom til å bli sånn.
De selger nesten ingen billetter om dagen, og de billettene de selger blir ofte ikke hentet. Men de vil holde åpent for å støtte musikerne og kunstnerne. «Det er en politisk avgjørelse like mye som det er bistand. Hvilke signaler sender vi hvis vi viser at vi kan holde stengt? Vi må vise at vi må holde åpent. Og vi må vise publikum at vi er her fortsatt.»
Fire, walk with me. Scenen i Handelsbeurs-lokalet et redusert Warped Dreamer spiller i den ene av turnékveldene. (Foto: Stian Westerhus)
De som har dristet seg ut har i hvert fall ingen problemer med å holde avstand der de ruver i verdenstoppen av de mest lydhøre publikummerne. Og kanskje merker de det de også. Jeg blir emosjonell på slutten av konserten, da det begynner å gå opp for meg at dette potensielt kan bli den første og siste konserten på en god stund dersom Covid stenger ned Europa igjen.
Jeg vil ikke stoppe. På slutten av konserten spiller jeg alene. Lager coda på coda, modulasjoner på modulasjoner, endinger som aldri vil gi slipp, jeg lar den siste tonen henge og henge til den dør ut av seg selv. Alt må jo komme til en slutt.
Det kommer ingen applaus, og det blir bare stille. Lenge. Det er hardt her nede. I Belgia leser jeg at 147 skoler har stengt ned på grunn av for mye smitte. I Gent, hvor vi spiller i kveld, er ICU’en, intensivavdelingen på sykehuset, full. Også her nede kommer de første nyhetene om Omikron-tilfeller. Omikron har et rykte på seg allerede for å være mere smittsom enn Delta.
Blir jeg smittet her nede nå, så merker jeg det sannsynligvis først etter at jeg har kommet hjem.
Handelsbeurs show end. (Foto: Stian Westerhus)
Turnéen er bare én uke. Neste år er det planlagt lengre turnéer med andre band. Hvis noen av oss blir syke kommer nok alle til å bli syke.
På noen turneer er det planlagt å reise i nightliner. Det blir ekstremt tett, lite privatliv, alle sover i samme luft bare en liten meter fra hverandre og omgås nesten 24 timer i døgnet i flere uker i strekk. Jeg tenker at da må vi ha regler om ikke å omgås andre. Være ekstremt forsiktige. Ingen har lyst til å havne i isolasjon i et fremmed land uten å vite hvor lenge du må bli der. Inkubasjonstiden på Covid varierer, men ti til fjorten dager har vært vanlig, men med Omikron lurer man på om den være så kort som bare to-tre dager.
Å være syk på turné er et helvete, men før Covid var det få som ikke sto på scenen til tross for 40 i feber og det som verre er. Man kansellerte aldri en konsert fordi man var uggen eller rett ut syk. Å være syk med Covid på turné vet jeg rett og slett ikke hvordan man skal takle. Hvor skal man da være i de ukene, eller kanskje til og med månedene, man er syk? Jeg kommer meg jo ikke hjem?
DAG 2: KRIG
Det snør i Belgia, og det spøkes med at helvete holder på å fryse over. Men snøen er bare sludd. Det smelter fort, og jeg blir klissvåt og kald på den lille turen fra det leide huset vårt og ned til butikken for å kjøpe mere kaffe.
Hjemme igjen vrenger jeg av meg klærne i en fei for å komme raskt i varmen. Ikke at det er så kritisk, men skulle jeg bli forkjølet kunne det bli mye styr med å komme seg hjem. Feber, nysing og hoste utløser reaksjoner som om man var spedalsk for tiden, du kan bli nektet boarding på fly hvis det er tvil, og det er lite jeg har mindre lyst til enn å stå i kø for å bli testet for Covid nå. Det kan umulig være mange andre steder med større sjans for smitte enn der.
Jozef er fortsatt syk. Og det er bekymringsverdig. Stedet vi spiller i kveld er startet av Teun. Det er et utrolig flott lite kulturhus han har bygget opp midt i Brussel. Walter heter det, og huser en sal, en masse atelierer og en liten bar. Jeg spør om ikke Teun synes at Jozef bør teste seg en gang til før han potensielt smitter ikke bare oss, men de som gir liv til Teuns livsverk. Jeg hadde nok sagt det direkte til Jozef om Teun ikke hadde villet, men samtidig synes jeg at voksne mennesker må ta ansvar for sine egne omgivelser. Det er i alle fall min tynne unnskyldning for meg selv for at jeg ikke insisterte på at han skulle teste seg da jeg ankom.
Trommeslageren Teun Verbruggen på telefonen. Initiativtakeren til Warped Dreamer-ensemblet og organisator for turneen må ta mange, mange telefoner – også for en kort turné som blir stadig kortere. (Foto: Stian Westerhus)
Vi pakker utstyret i bilen. Alle har maske på, og vi kjører innom en butikk for å kjøpe tester. Ved ankomst i Brussel 30 minutter senere tester Jozef positivt for Covid. Teun kjøper to tester til. Alle er positive. Nå er det mannefall.
Teun kjører Jozef tilbake til huset hvor han pakker sammen, forsøker å desinfisere alt han tar på og har vært i berøring med, og kjører selv hjem til Paris i egen bil. Dette begynner å ligne en krig. Vi er nå 50 prosent falne i troppen. Vi, nå bare Teun og meg selv, nekter å gi oss og spiller delvis duo på kvelden og delvis sammen med noen musikere som spiller før oss. Det er et arrangement i samarbeid med Goetheinstituttet, og det er planlagt at vi skal spille samme sted, men som åpen konsert to dager senere. Det får bli duo det også.
Det har kommet en oppdatering på nyhetene om at den belgiske regjeringen skal fatte endelige beslutninger om smittevernsrestriksjoner i morgen, fredag. Det er forventet nye tiltak. Vi lurer på om helgens to konserter ryker. Det har kommet råd om å stenge ned stort sett hele samfunnet i ti dager.
DAG 3: DUO ER DEN NYE TRIOEN SOM VAR DEN NYE KVARTETTEN
Det er fredag. Fredag er en ganske absurd dag å ha fri på når du er på turné.
Vi skulle egentlig ha spilt i Amsterdam. Jeg sjekker nyhetene i det jeg våkner. Ingenting enda, men det rapporteres i den engelske versjonen av Brussel Times at statsministeren har uttalt at «stengte skoler, sosiale bobler, alt er på bordet i den konsulterende komitéen.» I samme avis melder kulturlivet om at det er kritisk om de blir nedstengt igjen nå. De vet hva som kommer, eller rettere sagt hva som ikke kommer dersom de må stenge dørene.
Teun har i mellomtiden lest seg opp på forslagene som har blitt forelagt regjeringen, og mener at det kan være en god mulighet for at de vil la små konserter og innendørs aktiviteter fortsette.
Jeg har fridag. Det er fuktig. Det blåser så det suser under taket og det er iskaldt. Jeg sitter alene i det enorme huset. På kjøkkenet er det lunt med to store radiatorer og nytrukket kaffe. Vi skulle ha vært tre her nå. Pakket bilen før vår fjerde konsert av seks. Cruiset nordover forbi Antwerpen, Niesbosch nasjonalpark, sneiet Utrecht og inn til Amsterdam.
I halv to-tiden, etter å ha tømt en kanne filterkaffe på egen hånd, har avisen De Standaard fått det bekreftet. Google translate forteller at belgiske styresmakter har valgt å ikke stenge helt ned. Restauranter får ha åpent til klokken 23. Arrangementer med opptil 200 deltagere får gå av stabelen.
Jeg stenger flybookingvinduet i browseren. Nå må vi bare få overtalt arrangørene om at duo er den nye trioen som var den nye kvartetten. Musikalsk skal det nok gå fint. Vi har bestemt oss for å bite oss fast til det lille som er igjen.
DAG 4: DET ENESTE VI HAR IGJEN NÅ ER MUSIKKEN
Så enkelt som denne dagen skulle alle de andre fem konsertene egentlig være. Det er ikke mer enn 30 minutters kjøring fra kjøkkenet her jeg sitter, og har sittet de siste to dagene, til Brussel. 30 minutter til Gent hvor vi spilte tidligere i uken, omtrent to timer til Amsterdam hvor vi ikke fikk spilt.
Å turnere i Sentral-Europa kan være så smooth. Millionby etter millionby. Den ene kulturelle høyborgen etter den andre. Teun hadde leid en 9-seter hvor vi hadde plass til alt av backline og instrumenter, plater og fire musikere. Nå har han levert den tilbake, da det bare er oss to igjen.
Alt faller bare fra hverandre.
Vi tester oss for Covid over en kaffe. Negativ. Ok. Men arrangøren av siste konsert i morgen, søndag, har kansellert. Da er vi nede på 50 prosent her også. Det som var et band på fire er nå to. Det som var en turné på seks konserter er nå tre.
Alt faller bare fra hverandre. Så mye jobb som har blitt lagt ned for å få til denne uken, og så er det bare dette igjen. Jeg synes oppriktig synd på Teun. Det er ingenting vi kan gjøre med det. Vi aner ikke om det kommer til å være mulig å få hentet ut noen kompensasjon eller prosenter av honorarene for de tre konsertene som ble kansellerte, og vi aner ikke om vi går i pluss etter denne uken.
Det eneste vi har igjen nå er musikken. Og da er det ingenting annet å gjøre enn å pakke bilen en siste gang og belage seg på å spille, bare oss to. Vi har heldigvis evnen til å glede oss stort over det, og en viss fandenivoldsk stemning brer seg i bilen. Det skal bli konsert. Og det med fullt overlegg og overhengende fare for overtenning. Det er bare å sette utfor på det bratteste på denne forbannede Covid-smittetoppen.
På veien. En fandenivoldsk stemning i bilen. Det skal bli konsert. Det er bare å sette utfor på det bratteste på denne forbannede Covid-smittetoppen. (Foto: Stian Westerhus)
Det er sendt ut beskjed til alle som har kjøpt billett om at konserten går av stabelen, dog med halvt personell. Det gis tilbud om refundering, men ingen melder tilbake visstnok. Bra. Det er så godt som utsolgt. Et lite snev av normalitet i alt kaoset kan skimtes. Nå skal universet få kjørt seg!
Omtrent 30 minutter senere ankommer vi spillestedet. Vi er fortsatt gira, spente, og på lydsjekken låter alt friskt og fint. Vi er klare.
Vi spiser et lite, libanesisk måltid på en lokal restaurant som ikke har forandret seg det spor siden sist jeg var der i 2019. Like slitt, småskittent, utrivelig flombelysning og med et talkshow på tv’n på høyt volum, men med tilsvarende god mat på pluss-siden. De spør om vi har Covid-pass. Vi spør om de vil se dem, men det er ok. De stoler på oss. Da får vi stole på dem også.
Tretti minutter senere åpner dørene. Det vrimler av publikummere, vi spiller, det er et enormt rush, et sveisebluss-fokus og en enorm spilleglede om hverandre. Slik skulle det vært på alle seks konsertene, men i stedet ble det med 2,5 konserter.
Jeg ser på Teun som er glad og sliten, men også trett og oppgitt. En releaseturné som skulle gått av stabelen for to år siden, kansellert og flyttet flere ganger, og så ble det dette ut av alt det arbeidet. Alle epostene, alle telefonsamtalene, forhandlingene, uvissheten og nederlagene. Det sier seg selv at hvis det er med denne risikoen man skal arbeide så er det en stor fare for at det ikke vil bære seg i lengden – ikke når det gjelder det økonomiske og heller ikke når det kommer til arbeidsmengden.
Hjemme er det smitte på min datters skole, det er smitte i min sønns barnehage og på nyhetene meldes det om verdens kanskje største Omikron-utbrudd utenfor Sør-Afrika befinner seg i Oslo. Man kan forvente utbrudd hvor som helst i landet nå, og med det kommer strengere retningslinjer. Jeg er ikke sikker på om de neste konsertene nå før jul, i Bergen og Oslo, kommer til å finne sted, og jeg er heller ikke sikker på om jeg ikke bærer smitte med meg hjem fra denne turnéen. Jeg kjøper selv-test på flyplassen og booker test i Norge, slik regelverket krever nå.
Og hva skjer om jeg har Covid når jeg kommer hjem? Hva skjer om jeg blir skikkelig sjuk?
Jeg vet ikke, men jeg vet at dette ikke kommer til å gå bra i lengden.
Noen dager senere er Bergen kansellert.